Det gammelengelske alfabetet

Det gammelengelske alfabetet ble brukt for å skrive engelsk fra omtrent 600- til 1100-tallet. Det inneholder bokstaver som ash, eth, thorn og wynn.

31 bokstavsformer · ca. 600- til 1100-tallet e.Kr.

A

a · /ɑ/

A med makron

ā · /ɑː/

Ash

æ · /æ/

Historisk en ae-ligatur som ble brukt som en egen vokalbokstav i gammelengelsk

Ash med makron

ǣ · /æː/

B

b · /b/

C

c · /k ~ tʃ/

Vanligvis k; uttales som ch i enkelte sammenhenger

D

d · /d/

Eth

ð · /θ ~ ð/

Ble brukt for th-lyder og kunne ofte byttes ut med thorn

E

e · /e/

E med makron

ē · /eː/

F

f · /f ~ v/

Kunne uttales som v mellom stemte lyder

G

g · /ɡ ~ j ~ ɣ/

Kunne betegne g, y eller en frikativ avhengig av sammenhengen

H

h · /h ~ x ~ ç/

Vanligvis h først i ord; en frikativ etter enkelte vokaler

I

i · /i/

I med makron

ī · /iː/

L

l · /l/

M

m · /m/

N

n · /n/

O

o · /o/

O med makron

ō · /oː/

P

p · /p/

R

r · /r/

S

s · /s ~ z/

Kunne uttales som z mellom stemte lyder

T

t · /t/

Thorn

þ · /θ ~ ð/

Ble brukt for th-lyder og kunne ofte byttes ut med eth

U

u · /u/

U med makron

ū · /uː/

Wynn

w · /w/

Betegner w og gjengis ofte som w i moderne utgaver

X

x · /ks/

Y

y · /y/

Betegnet en fremre, rundet vokal, til forskjell fra y i moderne engelsk

Y med makron

ȳ · /yː/

Historie

Tidlig gammelengelsk ble også skrevet med angelsaksiske runer. Det latinske alfabetet ble dominerende da kristendommen spredte seg i England fra det 7. århundre, mens ash, eth, thorn og runebokstaven wynn ble brukt for lyder som ikke enkelt kunne gjengis med det grunnleggende latinske alfabetet.

Gammelengelsk skrivemåte var aldri helt enhetlig. Moderne utgaver erstatter ofte wynn med w og legger til makroner eller prikker, som i ā, ċ og ġ, for å hjelpe leseren. Disse markeringene inngikk ikke konsekvent i middelalderens alfabet.

Kilder

Bokstavformene følger Unicode; lydverdiene gjengir anerkjente beskrivelser av gammelengelsk fonologi.