Angelsaksisk futhorc

Angelsaksisk futhorc var runealfabetet i det angelsaksiske England. De 28 runene tilpasset eldre futhark til lydene i gammelengelsk.

28 runer · ca. 5.–11. århundre e.Kr.

Feoh

f · /f/

rikdom, buskap

Ur

u · /u(ː)/

urokse, okse

Thorn

þ · /θ/

torn

Os

o · /o(ː)/

gud, munn

Rad

r · /r/

ritt, reise

Cen

c · /k/

fakkel

Gyfu

g · /ɡ/

gave

Wynn

w · /w/

glede

Hægl

h · /h/

hagl

Nyd

n · /n/

nød, vanskeligheter

Is

i · /i(ː)/

is

Ger

j · /j/

år, innhøsting

Eoh

ï · possibly /eː/

barlind

Peorð

p · /p/

ukjent betydning

Eolh

x · /ks/

elgstarr

Sigel

s · /s/

sol

Tir

t · /t/

stjerne, guden Tir

Beorc

b · /b/

bjørk

Eh

e · /e/

hest

Mann

m · /m/

mann, menneske

Lagu

l · /l/

vann, innsjø

Ing

ŋ · /ŋ/

guden Ing

Dæg

d · /d/

dag

Eþel

œ · possibly /øː/

eiendom, hjemland

Ac

a · /ɑː/

eik

Æsc

æ · /æ/

ask

Yr

y · /y(ː)/

bue, barlind

Ior

io · /io/

ål

Historie

Futhorc har fått navnet sitt etter de første runene i rekken: f, u, th, o, r, c. Det utviklet seg fra eldre futhark etter at germanske folk hadde bosatt seg i Britannia og tok i bruk nye runer for lyder som hadde oppstått i gammelengelsk.

Runerekken forekommer i tidlige innskrifter på stein og metall, blant annet Ruthwell-korset fra 700-tallet, og i senere håndskrifter som det angelsaksiske runediktet. Etter normannernes erobring ble runene gradvis erstattet av latinsk skrift.

Kilder

Tegnrekkefølge og former følger Unicode; navn og lyder er rekonstruert ut fra runologiske kilder.